Enhver til Sitt -Burzum

Jeg følger etter hesten inn I skogen

Blødende våt nedentil av eget blod

Føttene føles stadig tyngre

En bankende smerte I låret

Buksene har blitt som gips

Rundt beina der blodet har størknet

Jeg faller men reiser meg igjen

Sjanglende haltende stumpende fallende

Min jakt når sin slutt I den våte mosen

Ved månetjernets ensomme bredd

Månetjernets ensomme bredd

Månetjernets ensomme bredd

Hvorfor måjeg prøve skjebnen igjen og igjen

Hvorfor måjeg glemme smerten når såret gror

Hvorfor måjeg venne meg til en ødelagt kropp

Hvorfor måjeg glemme hvor jeg falt sist

Hvorfor måjeg glemme hvorfor måjeg glemme

Hvorfor måjeg kjenne den gamle smerten igjen og igjen og igjen

En gang denne gang går det ikke åreise seg igjen

Jeg forblir der I den våte mosen alene og døende

Det går ikke åreise seg igjen og jeg vil det ikke heller

Månen speiler seg I vannoverflaten og blinker til meg

Månegudinnen kommer til meg

Jeg fryser ikke mer

Jeg varmes av månelyset

Hvorfor måjeg prøve skjebnen igjen og igjen

Hvorfor måjeg glemme smerten når såret gror

Hvorfor måjeg venne meg til en ødelagt kropp

Hvorfor måjeg glemme hvor jeg falt sist

Hvorfor måjeg glemme hvorfor måjeg glemme

Hvorfor måjeg kjenne den gamle smerten igjen igjen

Igjen igjen igjen igjen igjen

Jeg fryser ikke mer

Jeg varmes av månelyset

Jeg fryser ikke mer

Jeg varmes av må